Oslo Poesifestival 2010




INGHILL JOHANSEN
debuterte i 1991 med romanen Hjertehvitt. Fem år etter kom prosasamlingen Suge (1996), og her finner vi muligens en poetikk: ”Når jeg tenker på det nå, er det ikke tingene der de er, men tingene der de slutter å være jeg vil beskrive. Når jeg forestiller meg en elv, er det ikke elva, men breddene jeg snakker om, de sumpaktige områdene i grønt lys, mosen som trekker vannet til seg og det sviktende underlaget vi beveger oss i. Når jeg vil beskrive en kropp, er det ikke kroppen, men konturene av denne som stiger fram for meg. Som om jeg beveger meg i ytterkantene hele tiden.” Hun er tildelt Tanums kvinnestipend for sitt forfatterskap, og i prosasamlingen Klage (2001), som ble nominert til Brageprisen, utgjør en kirkegård åstedet for det fysiske rommet der tekstene utspiller seg i og omkring. Inghill Johansen balanserer hårfint mellom det makabre, det gripende og det absurde, og nettopp denne balansegangen er det som gir tekstene hennes en særegen form for skjønnhet. Johansen sin siste bok, Forsvinne (2009) handler nettopp om det som forsvinner, om det som dumpes på bunnen av et tjern, lempes i containere, stjeles. Og det handler om det som ikke vil forsvinne, uansett hvor iherdig en forsøker å kvitte seg med det. Inghill Johansen bor i Asker, og er en av Norges fremste lyrikere i utsøkt prosaforkledning.